Kan man skifte legning?

Det er noe som noen er ganske sikre på at man, men kan man egentlig det?

Kan jeg, som er lesbisk, skifte legning og bli heterofil? Og hvordan gjør jeg det?

Noen mener at det som må til er å ha sex med en av det annet kjønn, for meg vil det si en mann. Men er det kun det som skal til? Andre mener at man må be til Gud. Men hva kan Gud gjøre?

Tanker om dette?

Kjønnsnøytral ekteskapslov

Da ser det ut som om dette vil la seg ordne. En slik lov vil gjøre at det blir slutt på den offentlige diskrimineringen av homofile, og det er på tide!

En slik lov vil gi samlevende (gifte) homofile par de samme rettigheter som samlevende (gifte) heterofile par. Dette gjelder blant annet:

• Lesbiske og homofile ektepar får rett til å bli vurdert som adoptivforeldre.
• Lesbiske ektefeller og samboere får samme adgang til assistert berfruktning som heterofile ektepar og samboere.
• Det innføres automatisk foreldreskap for ikke-biologisk mor i lesbiske ekteskap etter fødsel ved assistert befrukting, som for heterofile ektepar.
• Det åpnes for at kirke- og trossamfunn får rett til å vie lesbiske og homofile.

Dette har jeg ventet på i mange år. Ventet på den dagen da jeg ikke skal bli diskriminert på grunn av legning. Herlig!

Den første samtalen som åpnet skapdøra

De fleste av oss har vel kjent på den der ekle følelsen av å ville si noe, men samtidig ha følelsen av at det er ekstremt vanskelig. At dersom man forteller om det som er vanskelig, skummelt, så vil man komme til å dø. Ja, kanskje ikke dø da, men det føles sånn. Tenk om det skjer, eller det skjer, eller hva om hun sier det og han gjør det, mens de mener det.

Da jeg forstod at jeg var fryktelig nære på å komme ut av skapet, fikk jeg mange tanker, jeg ble faktisk redd. Det som skjedde var at jeg skulle til samtale med rådgiveren min på skolen. På denne tiden sleit jeg litt med noen fag på skolen, jeg hadde konsentrasjonsproblemer og litt sånt. For å forsøke å endre litt på det, hadde jeg en del samtaler med rådgiveren. Og det hjalp en del. Men denne gangen spurte rådgiveren meg om det var noe annen som plaget meg, noe annet enn det som jeg allerede hadde fortalt henne om. Selv var jeg fullstendig klar over at det var noe, noe som var vanskelig å snakke om, noe som plaget meg, noe jeg tenkte på. Etter å ha “æææ’et” og “øøø’et” meg en stund, fikk jeg hull på bullen og fikk sagt noe om at det var noe som mer som plaget meg, men at det var vanskelig for meg å snakke om det. Rådgiveren sa at hun ville ikke presse meg eller noe, men sa at hun mente at det ofte er best å snakke om det som plager en. Hun ga meg derfor en liten “timeout” en drøy time, og sa at jeg kunne tenke litt og så komme tilbake og se om jeg var klar for å fortelle litt.

Den timeouten var effektiv skal jeg si. Heldig som jeg var hadde jeg tysktime, og fikk en oppgave om den kalde krigen. Egentlig skulle jeg ha lest og skrevet en del om Cuba-krisen, eller die Cuba-kreise (kreisse?) (samma det….:P). men tankene kretset rundt det at jeg snart skulle til rådgiveren igjen, og at kanskje i dag, i dag rundt kl. 13.30 skulle jeg for første gang si til noen om at jeg er skeiv. Og jeg skulle si det til en voksen. En som kanskje hadde et “dårlig” syn på det. Jeg ante jo ikke noe om hvilket syn hun hadde på homofili og den slags. Så jeg så for meg det verste. Da tiden var der, og jeg skulle gå mot kontoret hennes, var jeg nervøs som bare det. Skulle tro jeg skulle opp til eksamen…. x10! Jeg har aldri noensinne vært så nervøs som jeg var da. Men jeg stavret meg nå bort til kontoret hennes, og knakket såvidt på døren hennes. Dessverre hørte hun det, åpnet døren, smilte og ba meg om å komme inn.

Hun snakket først om litt løst og fast, til og med om den kalde krigen, før hun geleidet seg inn på temaet om meg og mitt problem.

“Så, hva er det som plager deg?”

“Ehm…nei, det er nå noe som ehm… eee…..det er fryktelig ehm…vanskelig.”

“Forstår det, kan jeg spør deg om det er noe som har med deg å gjøre, er det noe som hasr skjedd, noen som har gjort noe mot deg?”

“Nei…er ikke noe sånt. Ehm…det har vel mer med fordommer og sånt å gjøre…ehm…øhhh….ja…”

“Hm…når du seier fordommer så tenker jeg på noe…ehm…så jeg er ganske sikker på at jeg vet hva dette handler om…”

Svarte faen….(min første tanke). Kanskje jeg kan si noe annet. Hva er det folk har fordommer mot som passer til meg. Hva kan jeg si til henne, utenom det faktum at jeg er skeiv. Hm…kan jeg si at jeg er gravid? Nei…det er kanskje ikke så lurt, det vil nok bare føre til mange andre problemer.

“Ja, altså jeg ehm….er ehm….øhhh…..ja, altså homofil….ja….sånn…..faen altså…..svarte!”

“Det var det jeg trodde… Du skal vite det at jeg…..(sensurert).”

Det som skjedde var at dette gikk ganske så bra. Rådgiveren og jeg snakket i over én time, og det ble ikke slik som jeg hadde fryktet. Hun forstod meg og mine problemstillinger, hun var enig med meg om mye. Og det beste var at jeg endelig hadde klart å si dette til noe. Jeg følte meg mange kilo lettere, jeg følte at jeg fløy hjem…selv om jeg egentlig tok bussen da…men herregud for en følelse.

Oppleve at andre godtar en for den man er

Det er ikke alltid slik at andre godtar en for den man er, eller for det man mener. Det er ikke alle som liker at man holder med Brann og ikke Rosenborg. At man mener at Ap er bedre enn FrP, eller at Audi er en mye bedre bil enn Volvo. Men selv om man ikke liker at naboen synes at Audi er bedre enn Volvo, så går det an å godta at naboen gjør det. For det er forskjell på det å like og på det å godta.

Jeg forlanger ikke at alle rundt meg skal like det at jeg er lesbisk, men jeg forlanger at alle de som er rundt meg skal godta det. Sånn er jeg. Og sånn kommer jeg alltid til å være. Om du ikke liker det, så ikke gjør det, men du bør helst kunne godta det. For selv om ikke du liker det, kommer ikke jeg til å endre legning.

Mye av min frykt for å være den jeg er, handler om det at jeg er redd for at andre ikke skal godta meg. Jeg er fryktelig redd for at andre skal avvise meg, for at andre skal se ned på meg, rakke ned på meg, mobbe meg, fordi jeg er den jeg er. Jeg er redd for at andre skal komme bort til meg (fremmende eller folk som jeg kjenner) og si at jeg er ekkel, vemmelig, stygg, en synder, fitteslikker, flatbanker, traktorlesbe, lesbefaen, og det som verre er. Jeg er redd for dette fordi jeg vet at slike kommentarer vil såre meg dypt. Slike kommentarer er det som jeg frykter mest, det som jeg har fryktet i snart syv år. Og så heldig som jeg er, fikk jeg oppleve noen av disse kommentarene for to uker siden.

Jeg var ute på byen, dvs, jeg gikk med noen venner av meg i senturm. Vi gikk, ved siden av hverandre. Ingen av oss hadde drukket, ingen av oss snakket med andre som var ute og gikk (eller forsøkte å gå – fylla har skylda?). Og da, ut av ingenting kommer det en gjeng, på fem stykker, som synes at det er på sin plass å fortelle om at vi som er homofile er mongo, ekle, stygge. Ja, da skal jeg si at det frister å gå på byen igjen, og være sosial med andre skeive. Er det rart at jeg “graver” meg ned her hjemme hos meg selv, og holder meg mest mulig alene?

Hva er det som er så vanskelig med å godta andre som ikke er akkurat lik som en selv? Hva er det som er så vanskelig å holde enkelte av sine tanker inne i hodet sitt, i stedet for å skrike det ut til ukjente personer? Hva er det med oss homofile som er så skremmende for andre? Ser vi skumle ut? Har vi horn i panna? WHAT?

Hva synes andre om homofile?

Det var noe av det som opptok meg da jeg ble klar over at jeg selv var lesbisk. Hva mente foreldre og familie om dette? Hva mente venner, lærere og ikke minst hva mente bygda?

I frykt for å bli avvist, ikke godtatt og utfryst bestemte jeg meg for å holde dette for meg selv. Dette er min STORE hemmelighet. Og det kunne jeg ikke si til noen.  Ikke før jeg var sikker på hva på de andre mente om oss som er homofile. Så da begynte tiden med å finne ut hva andre mente. Og det ble en vond tid.

Det første som gikk opp for meg var at min bestevenninne på den tiden ikke ville ha noe med homofile å gjøre. Hun likte dem ikke, fordi de var homofile. Det var mot Guds vilje, det var synd, ekkelt og perverst. Det var i grunnen sykt. Hun la ut om alle kjendisene som var homofile, og at hun ikke likte dem mer. Det var fryktelig å høre at min bestevenninne hadde slike holdninger til mennesker som var slik som meg. Jeg ble lei meg og usikker. Skulle jeg si noe til henne, eller skulle jeg jatte med og late som om jeg var enig? Jeg valgte det siste. Jeg latet som om jeg hadde de samme holdningene som henne.

Jeg snakket stygt om alle som var homofile, inkludert meg selv. Slik fortsatte det i over ett år. Det endte med at jeg begynte å hate meg selv. Hvilken idiot var ikke jeg, som ikke klarte å stå for den jeg var og for de meningene og holdningene som jeg hadde.

 Dette vennskapet endte slik det måtte ende. Plutselig tok det slutt. Hvorfor? Ja, det lurer jeg på. Kanskje hun oppdaget noe? Kanskje hun fant ut hvem jeg egentlig var, eller kanskje det var andre årsaker til at kontakten ble brutt? Selv har jeg vanskelig for å se andre ting enn min legning eller mitt livssyn som årsaken. I såfall er det fryktelig trist dersom det er sannheten.

Hva mente så min familie om homofile? Vel mine foreldre snakket ikke så mye om disse homofile, men de gangene de gjorde det var det fryktelig negativt. De homofile var liksom noe man lo av, noe man spøkte med og så på som rare skapninger. Ikke faen om jeg skulle la dem få le av meg, så da var det uaktuelt å si til dem at jeg var lesbisk. Det beste var nok å holde kjeft. Og kjeften holder jeg enda igjen. Andre i familien har de samme holdningene, noen har faktisk verre holdninger. Jeg synes at det er vanskelig og leit at det er slik. Men jeg kan vel unnskylde dem med at de ikke “vet bedre”!?

Etter å ha vært godt inne i det berømte “skapet” i godt over tre år klarte jeg å fortelle noen om min store hemmelighet. Og da gikk det slag i slag. Den første jeg fortalte det til var til rådgiveren på skolen. Jeg tenkte at hun hadde sikkert en grei holdning til det, og det hadde hun også. Takk og lov for det. Kort tid etterpå fikk også helsesøsteren på skolen vite det, og da fikk jeg også muligheten til å prate om dette til noen. Og det gjorde godt. Endelig kunne snakke om dette, diskutere det med noen og være åpen om hvordan jeg hadde. Alt dette kunne jeg, uten å være redd for at den jeg snakket med ville se ned på meg og den jeg var. Noen måneder etterpå fikk venner av meg vite det. Og det gikk bra. Ganske bra. De så ikke på min legning som noe problem. Hipp hurra!!!

Nå er det gått noen år siden jeg begynte på “reisen” ut av “skapet”, og jeg er mer og mer åpen om min legning. De som er mine nærmeste venner vet om dette. Familien vet det fremdeles ikke, men det er kanskje like greit? Uansett føles det godt å ikke ha denne hemmeligheten helt for meg selv.

Hjelp, jeg er lesbisk…!

Det er ikke lett å svare på.

 Jeg er homofil. Det har jeg nok vært hele mitt liv. Men jeg oppdaget det ikke før jeg var 12-13 år. Da ble jeg forelsket for første gang – og det var i en jente. Jeg forstod ikke helt da hva dette var for noe, men jeg forstod at det var noe. Rundt meg begynte også vennene mine å bli forelsket, jente forelsket seg i guttene, og guttene i jentene. Jeg var den eneste jenta i klassen som ikke hadde kjæreste. Jeg var den eneste jenta i klassen som ikke forstod hvorfor Backstreet Boys var noe å høre på, eller se på. De gutta der var det da ikke noe spesielt med.

Først tenkte jeg bare at jeg ikke hadde forelsket meg enda, men det ville nok komme. Og fram til da skulle jeg gjør som de andre. Snakke om gutter, gutter og gutter. Rommet mitt i denne perioden nærmest dekket av plakater av menn, det var plakater av Michael Owen, Backstreet Boys, andre boy-band osv. Alle de mennene det var plakater av i Topp.

Men så fant jeg ut hvorfor ikke jeg hadde det på samme måte som de andre jentene. Jeg forelsket meg ikke i gutter, men i JENTER. Det var jentene som var søte og fine. De hadde fine kropper, langt fint hår, flotte smil. Da jeg fant virkelig ut at det var slik det var, da var jeg 15 år. De neste 6 månedene ble brukt til å tenke, tenke og tenke. Jeg tenkte på hva dette betydde. Hva betyr dette egentlig? Hvorfor føler jeg det slik? Hvorfor kan ikke jeg være slik som de andre jentene i klassen? Men etter å ha tenkt slik i 6 måneder kom det en tanke opp i hodet mitt: “Jeg er lesbisk, det er det jeg er. Og det må jeg bare godta at jeg er, for det kan ikke forandre seg. Slik er det bare. “

 Og da skulle man kanskje tro at det var greit? Dessverre er det ikke slik. Verden og samfunnet er dessverre ikke like glad i oss som er homofile. For noen er vi syke, perverse, syndige og det som verre er. Hvordan kan man da bli trygg på seg selv når samfunnet er slik? Hvordan kan man da bli glad i seg selv? Være trygg på at familie og venner vil like en, på tross av den legningen man har?

Fortsettelse følger…

Homofili

Homofili er et hett tema. Mange mener mye om dette.

• Homofili er en synd
• Homofili er ekkelt
• Homofili er perverst
• Homofili er en sykdom
• Homofili er like ille som pedofili

Masse negative holdninger er det om homofili og homofile. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det noen som mener at homofili er en sykdom? Hvorfor skulle det være en sykdom? Og hvorfor er det perverst?

Er det noen som er redde for homofili/homofile? Det er noe jeg lurer litt på. Er det en frykt hos dem som er så negative til det?

Hvorfor kan man ikke bare innse og godta at det er noen få prosent av verdens befolkning som er homofile? Og at disse menneskene, ja de er faktisk mennesker, forelsker seg og vil dele livet sitt sammen med en annen person, på lik linje som en heterofil person. Ja, hvorfor skulle de ikke få lov til det? Leve slik som de er, sammen med sin partner, uten å måtte høre at de er perverse, ekle og at de er syke. Hvorfor skal ikke homofile få lov til å elske en annen og leve sammen med han/henne?

Mitt første innlegg på ny blogg

Har ikke så mye å skrive akkurat nå, men dette er da mitt første innlegg:)