Hva synes andre om homofile?

Det var noe av det som opptok meg da jeg ble klar over at jeg selv var lesbisk. Hva mente foreldre og familie om dette? Hva mente venner, lærere og ikke minst hva mente bygda?

I frykt for å bli avvist, ikke godtatt og utfryst bestemte jeg meg for å holde dette for meg selv. Dette er min STORE hemmelighet. Og det kunne jeg ikke si til noen.  Ikke før jeg var sikker på hva på de andre mente om oss som er homofile. Så da begynte tiden med å finne ut hva andre mente. Og det ble en vond tid.

Det første som gikk opp for meg var at min bestevenninne på den tiden ikke ville ha noe med homofile å gjøre. Hun likte dem ikke, fordi de var homofile. Det var mot Guds vilje, det var synd, ekkelt og perverst. Det var i grunnen sykt. Hun la ut om alle kjendisene som var homofile, og at hun ikke likte dem mer. Det var fryktelig å høre at min bestevenninne hadde slike holdninger til mennesker som var slik som meg. Jeg ble lei meg og usikker. Skulle jeg si noe til henne, eller skulle jeg jatte med og late som om jeg var enig? Jeg valgte det siste. Jeg latet som om jeg hadde de samme holdningene som henne.

Jeg snakket stygt om alle som var homofile, inkludert meg selv. Slik fortsatte det i over ett år. Det endte med at jeg begynte å hate meg selv. Hvilken idiot var ikke jeg, som ikke klarte å stå for den jeg var og for de meningene og holdningene som jeg hadde.

 Dette vennskapet endte slik det måtte ende. Plutselig tok det slutt. Hvorfor? Ja, det lurer jeg på. Kanskje hun oppdaget noe? Kanskje hun fant ut hvem jeg egentlig var, eller kanskje det var andre årsaker til at kontakten ble brutt? Selv har jeg vanskelig for å se andre ting enn min legning eller mitt livssyn som årsaken. I såfall er det fryktelig trist dersom det er sannheten.

Hva mente så min familie om homofile? Vel mine foreldre snakket ikke så mye om disse homofile, men de gangene de gjorde det var det fryktelig negativt. De homofile var liksom noe man lo av, noe man spøkte med og så på som rare skapninger. Ikke faen om jeg skulle la dem få le av meg, så da var det uaktuelt å si til dem at jeg var lesbisk. Det beste var nok å holde kjeft. Og kjeften holder jeg enda igjen. Andre i familien har de samme holdningene, noen har faktisk verre holdninger. Jeg synes at det er vanskelig og leit at det er slik. Men jeg kan vel unnskylde dem med at de ikke “vet bedre”!?

Etter å ha vært godt inne i det berømte “skapet” i godt over tre år klarte jeg å fortelle noen om min store hemmelighet. Og da gikk det slag i slag. Den første jeg fortalte det til var til rådgiveren på skolen. Jeg tenkte at hun hadde sikkert en grei holdning til det, og det hadde hun også. Takk og lov for det. Kort tid etterpå fikk også helsesøsteren på skolen vite det, og da fikk jeg også muligheten til å prate om dette til noen. Og det gjorde godt. Endelig kunne snakke om dette, diskutere det med noen og være åpen om hvordan jeg hadde. Alt dette kunne jeg, uten å være redd for at den jeg snakket med ville se ned på meg og den jeg var. Noen måneder etterpå fikk venner av meg vite det. Og det gikk bra. Ganske bra. De så ikke på min legning som noe problem. Hipp hurra!!!

Nå er det gått noen år siden jeg begynte på “reisen” ut av “skapet”, og jeg er mer og mer åpen om min legning. De som er mine nærmeste venner vet om dette. Familien vet det fremdeles ikke, men det er kanskje like greit? Uansett føles det godt å ikke ha denne hemmeligheten helt for meg selv.

Hjelp, jeg er lesbisk…!

Det er ikke lett å svare på.

 Jeg er homofil. Det har jeg nok vært hele mitt liv. Men jeg oppdaget det ikke før jeg var 12-13 år. Da ble jeg forelsket for første gang – og det var i en jente. Jeg forstod ikke helt da hva dette var for noe, men jeg forstod at det var noe. Rundt meg begynte også vennene mine å bli forelsket, jente forelsket seg i guttene, og guttene i jentene. Jeg var den eneste jenta i klassen som ikke hadde kjæreste. Jeg var den eneste jenta i klassen som ikke forstod hvorfor Backstreet Boys var noe å høre på, eller se på. De gutta der var det da ikke noe spesielt med.

Først tenkte jeg bare at jeg ikke hadde forelsket meg enda, men det ville nok komme. Og fram til da skulle jeg gjør som de andre. Snakke om gutter, gutter og gutter. Rommet mitt i denne perioden nærmest dekket av plakater av menn, det var plakater av Michael Owen, Backstreet Boys, andre boy-band osv. Alle de mennene det var plakater av i Topp.

Men så fant jeg ut hvorfor ikke jeg hadde det på samme måte som de andre jentene. Jeg forelsket meg ikke i gutter, men i JENTER. Det var jentene som var søte og fine. De hadde fine kropper, langt fint hår, flotte smil. Da jeg fant virkelig ut at det var slik det var, da var jeg 15 år. De neste 6 månedene ble brukt til å tenke, tenke og tenke. Jeg tenkte på hva dette betydde. Hva betyr dette egentlig? Hvorfor føler jeg det slik? Hvorfor kan ikke jeg være slik som de andre jentene i klassen? Men etter å ha tenkt slik i 6 måneder kom det en tanke opp i hodet mitt: “Jeg er lesbisk, det er det jeg er. Og det må jeg bare godta at jeg er, for det kan ikke forandre seg. Slik er det bare. “

 Og da skulle man kanskje tro at det var greit? Dessverre er det ikke slik. Verden og samfunnet er dessverre ikke like glad i oss som er homofile. For noen er vi syke, perverse, syndige og det som verre er. Hvordan kan man da bli trygg på seg selv når samfunnet er slik? Hvordan kan man da bli glad i seg selv? Være trygg på at familie og venner vil like en, på tross av den legningen man har?

Fortsettelse følger…

Homofili

Homofili er et hett tema. Mange mener mye om dette.

• Homofili er en synd
• Homofili er ekkelt
• Homofili er perverst
• Homofili er en sykdom
• Homofili er like ille som pedofili

Masse negative holdninger er det om homofili og homofile. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det noen som mener at homofili er en sykdom? Hvorfor skulle det være en sykdom? Og hvorfor er det perverst?

Er det noen som er redde for homofili/homofile? Det er noe jeg lurer litt på. Er det en frykt hos dem som er så negative til det?

Hvorfor kan man ikke bare innse og godta at det er noen få prosent av verdens befolkning som er homofile? Og at disse menneskene, ja de er faktisk mennesker, forelsker seg og vil dele livet sitt sammen med en annen person, på lik linje som en heterofil person. Ja, hvorfor skulle de ikke få lov til det? Leve slik som de er, sammen med sin partner, uten å måtte høre at de er perverse, ekle og at de er syke. Hvorfor skal ikke homofile få lov til å elske en annen og leve sammen med han/henne?

Mitt første innlegg på ny blogg

Har ikke så mye å skrive akkurat nå, men dette er da mitt første innlegg:)