Hva synes andre om homofile?

Det var noe av det som opptok meg da jeg ble klar over at jeg selv var lesbisk. Hva mente foreldre og familie om dette? Hva mente venner, lærere og ikke minst hva mente bygda?

I frykt for å bli avvist, ikke godtatt og utfryst bestemte jeg meg for å holde dette for meg selv. Dette er min STORE hemmelighet. Og det kunne jeg ikke si til noen.  Ikke før jeg var sikker på hva på de andre mente om oss som er homofile. Så da begynte tiden med å finne ut hva andre mente. Og det ble en vond tid.

Det første som gikk opp for meg var at min bestevenninne på den tiden ikke ville ha noe med homofile å gjøre. Hun likte dem ikke, fordi de var homofile. Det var mot Guds vilje, det var synd, ekkelt og perverst. Det var i grunnen sykt. Hun la ut om alle kjendisene som var homofile, og at hun ikke likte dem mer. Det var fryktelig å høre at min bestevenninne hadde slike holdninger til mennesker som var slik som meg. Jeg ble lei meg og usikker. Skulle jeg si noe til henne, eller skulle jeg jatte med og late som om jeg var enig? Jeg valgte det siste. Jeg latet som om jeg hadde de samme holdningene som henne.

Jeg snakket stygt om alle som var homofile, inkludert meg selv. Slik fortsatte det i over ett år. Det endte med at jeg begynte å hate meg selv. Hvilken idiot var ikke jeg, som ikke klarte å stå for den jeg var og for de meningene og holdningene som jeg hadde.

 Dette vennskapet endte slik det måtte ende. Plutselig tok det slutt. Hvorfor? Ja, det lurer jeg på. Kanskje hun oppdaget noe? Kanskje hun fant ut hvem jeg egentlig var, eller kanskje det var andre årsaker til at kontakten ble brutt? Selv har jeg vanskelig for å se andre ting enn min legning eller mitt livssyn som årsaken. I såfall er det fryktelig trist dersom det er sannheten.

Hva mente så min familie om homofile? Vel mine foreldre snakket ikke så mye om disse homofile, men de gangene de gjorde det var det fryktelig negativt. De homofile var liksom noe man lo av, noe man spøkte med og så på som rare skapninger. Ikke faen om jeg skulle la dem få le av meg, så da var det uaktuelt å si til dem at jeg var lesbisk. Det beste var nok å holde kjeft. Og kjeften holder jeg enda igjen. Andre i familien har de samme holdningene, noen har faktisk verre holdninger. Jeg synes at det er vanskelig og leit at det er slik. Men jeg kan vel unnskylde dem med at de ikke “vet bedre”!?

Etter å ha vært godt inne i det berømte “skapet” i godt over tre år klarte jeg å fortelle noen om min store hemmelighet. Og da gikk det slag i slag. Den første jeg fortalte det til var til rådgiveren på skolen. Jeg tenkte at hun hadde sikkert en grei holdning til det, og det hadde hun også. Takk og lov for det. Kort tid etterpå fikk også helsesøsteren på skolen vite det, og da fikk jeg også muligheten til å prate om dette til noen. Og det gjorde godt. Endelig kunne snakke om dette, diskutere det med noen og være åpen om hvordan jeg hadde. Alt dette kunne jeg, uten å være redd for at den jeg snakket med ville se ned på meg og den jeg var. Noen måneder etterpå fikk venner av meg vite det. Og det gikk bra. Ganske bra. De så ikke på min legning som noe problem. Hipp hurra!!!

Nå er det gått noen år siden jeg begynte på “reisen” ut av “skapet”, og jeg er mer og mer åpen om min legning. De som er mine nærmeste venner vet om dette. Familien vet det fremdeles ikke, men det er kanskje like greit? Uansett føles det godt å ikke ha denne hemmeligheten helt for meg selv.