Den første samtalen som åpnet skapdøra

De fleste av oss har vel kjent på den der ekle følelsen av å ville si noe, men samtidig ha følelsen av at det er ekstremt vanskelig. At dersom man forteller om det som er vanskelig, skummelt, så vil man komme til å dø. Ja, kanskje ikke dø da, men det føles sånn. Tenk om det skjer, eller det skjer, eller hva om hun sier det og han gjør det, mens de mener det.

Da jeg forstod at jeg var fryktelig nære på å komme ut av skapet, fikk jeg mange tanker, jeg ble faktisk redd. Det som skjedde var at jeg skulle til samtale med rådgiveren min på skolen. På denne tiden sleit jeg litt med noen fag på skolen, jeg hadde konsentrasjonsproblemer og litt sånt. For å forsøke å endre litt på det, hadde jeg en del samtaler med rådgiveren. Og det hjalp en del. Men denne gangen spurte rådgiveren meg om det var noe annen som plaget meg, noe annet enn det som jeg allerede hadde fortalt henne om. Selv var jeg fullstendig klar over at det var noe, noe som var vanskelig å snakke om, noe som plaget meg, noe jeg tenkte på. Etter å ha “æææ’et” og “øøø’et” meg en stund, fikk jeg hull på bullen og fikk sagt noe om at det var noe som mer som plaget meg, men at det var vanskelig for meg å snakke om det. Rådgiveren sa at hun ville ikke presse meg eller noe, men sa at hun mente at det ofte er best å snakke om det som plager en. Hun ga meg derfor en liten “timeout” en drøy time, og sa at jeg kunne tenke litt og så komme tilbake og se om jeg var klar for å fortelle litt.

Den timeouten var effektiv skal jeg si. Heldig som jeg var hadde jeg tysktime, og fikk en oppgave om den kalde krigen. Egentlig skulle jeg ha lest og skrevet en del om Cuba-krisen, eller die Cuba-kreise (kreisse?) (samma det….:P). men tankene kretset rundt det at jeg snart skulle til rådgiveren igjen, og at kanskje i dag, i dag rundt kl. 13.30 skulle jeg for første gang si til noen om at jeg er skeiv. Og jeg skulle si det til en voksen. En som kanskje hadde et “dårlig” syn på det. Jeg ante jo ikke noe om hvilket syn hun hadde på homofili og den slags. Så jeg så for meg det verste. Da tiden var der, og jeg skulle gå mot kontoret hennes, var jeg nervøs som bare det. Skulle tro jeg skulle opp til eksamen…. x10! Jeg har aldri noensinne vært så nervøs som jeg var da. Men jeg stavret meg nå bort til kontoret hennes, og knakket såvidt på døren hennes. Dessverre hørte hun det, åpnet døren, smilte og ba meg om å komme inn.

Hun snakket først om litt løst og fast, til og med om den kalde krigen, før hun geleidet seg inn på temaet om meg og mitt problem.

“Så, hva er det som plager deg?”

“Ehm…nei, det er nå noe som ehm… eee…..det er fryktelig ehm…vanskelig.”

“Forstår det, kan jeg spør deg om det er noe som har med deg å gjøre, er det noe som hasr skjedd, noen som har gjort noe mot deg?”

“Nei…er ikke noe sånt. Ehm…det har vel mer med fordommer og sånt å gjøre…ehm…øhhh….ja…”

“Hm…når du seier fordommer så tenker jeg på noe…ehm…så jeg er ganske sikker på at jeg vet hva dette handler om…”

Svarte faen….(min første tanke). Kanskje jeg kan si noe annet. Hva er det folk har fordommer mot som passer til meg. Hva kan jeg si til henne, utenom det faktum at jeg er skeiv. Hm…kan jeg si at jeg er gravid? Nei…det er kanskje ikke så lurt, det vil nok bare føre til mange andre problemer.

“Ja, altså jeg ehm….er ehm….øhhh…..ja, altså homofil….ja….sånn…..faen altså…..svarte!”

“Det var det jeg trodde… Du skal vite det at jeg…..(sensurert).”

Det som skjedde var at dette gikk ganske så bra. Rådgiveren og jeg snakket i over én time, og det ble ikke slik som jeg hadde fryktet. Hun forstod meg og mine problemstillinger, hun var enig med meg om mye. Og det beste var at jeg endelig hadde klart å si dette til noe. Jeg følte meg mange kilo lettere, jeg følte at jeg fløy hjem…selv om jeg egentlig tok bussen da…men herregud for en følelse.

Oppleve at andre godtar en for den man er

Det er ikke alltid slik at andre godtar en for den man er, eller for det man mener. Det er ikke alle som liker at man holder med Brann og ikke Rosenborg. At man mener at Ap er bedre enn FrP, eller at Audi er en mye bedre bil enn Volvo. Men selv om man ikke liker at naboen synes at Audi er bedre enn Volvo, så går det an å godta at naboen gjør det. For det er forskjell på det å like og på det å godta.

Jeg forlanger ikke at alle rundt meg skal like det at jeg er lesbisk, men jeg forlanger at alle de som er rundt meg skal godta det. Sånn er jeg. Og sånn kommer jeg alltid til å være. Om du ikke liker det, så ikke gjør det, men du bør helst kunne godta det. For selv om ikke du liker det, kommer ikke jeg til å endre legning.

Mye av min frykt for å være den jeg er, handler om det at jeg er redd for at andre ikke skal godta meg. Jeg er fryktelig redd for at andre skal avvise meg, for at andre skal se ned på meg, rakke ned på meg, mobbe meg, fordi jeg er den jeg er. Jeg er redd for at andre skal komme bort til meg (fremmende eller folk som jeg kjenner) og si at jeg er ekkel, vemmelig, stygg, en synder, fitteslikker, flatbanker, traktorlesbe, lesbefaen, og det som verre er. Jeg er redd for dette fordi jeg vet at slike kommentarer vil såre meg dypt. Slike kommentarer er det som jeg frykter mest, det som jeg har fryktet i snart syv år. Og så heldig som jeg er, fikk jeg oppleve noen av disse kommentarene for to uker siden.

Jeg var ute på byen, dvs, jeg gikk med noen venner av meg i senturm. Vi gikk, ved siden av hverandre. Ingen av oss hadde drukket, ingen av oss snakket med andre som var ute og gikk (eller forsøkte å gå – fylla har skylda?). Og da, ut av ingenting kommer det en gjeng, på fem stykker, som synes at det er på sin plass å fortelle om at vi som er homofile er mongo, ekle, stygge. Ja, da skal jeg si at det frister å gå på byen igjen, og være sosial med andre skeive. Er det rart at jeg “graver” meg ned her hjemme hos meg selv, og holder meg mest mulig alene?

Hva er det som er så vanskelig med å godta andre som ikke er akkurat lik som en selv? Hva er det som er så vanskelig å holde enkelte av sine tanker inne i hodet sitt, i stedet for å skrike det ut til ukjente personer? Hva er det med oss homofile som er så skremmende for andre? Ser vi skumle ut? Har vi horn i panna? WHAT?