Oppleve at andre godtar en for den man er

Det er ikke alltid slik at andre godtar en for den man er, eller for det man mener. Det er ikke alle som liker at man holder med Brann og ikke Rosenborg. At man mener at Ap er bedre enn FrP, eller at Audi er en mye bedre bil enn Volvo. Men selv om man ikke liker at naboen synes at Audi er bedre enn Volvo, så går det an å godta at naboen gjør det. For det er forskjell på det å like og på det å godta.

Jeg forlanger ikke at alle rundt meg skal like det at jeg er lesbisk, men jeg forlanger at alle de som er rundt meg skal godta det. Sånn er jeg. Og sånn kommer jeg alltid til å være. Om du ikke liker det, så ikke gjør det, men du bør helst kunne godta det. For selv om ikke du liker det, kommer ikke jeg til å endre legning.

Mye av min frykt for å være den jeg er, handler om det at jeg er redd for at andre ikke skal godta meg. Jeg er fryktelig redd for at andre skal avvise meg, for at andre skal se ned på meg, rakke ned på meg, mobbe meg, fordi jeg er den jeg er. Jeg er redd for at andre skal komme bort til meg (fremmende eller folk som jeg kjenner) og si at jeg er ekkel, vemmelig, stygg, en synder, fitteslikker, flatbanker, traktorlesbe, lesbefaen, og det som verre er. Jeg er redd for dette fordi jeg vet at slike kommentarer vil såre meg dypt. Slike kommentarer er det som jeg frykter mest, det som jeg har fryktet i snart syv år. Og så heldig som jeg er, fikk jeg oppleve noen av disse kommentarene for to uker siden.

Jeg var ute på byen, dvs, jeg gikk med noen venner av meg i senturm. Vi gikk, ved siden av hverandre. Ingen av oss hadde drukket, ingen av oss snakket med andre som var ute og gikk (eller forsøkte å gå – fylla har skylda?). Og da, ut av ingenting kommer det en gjeng, på fem stykker, som synes at det er på sin plass å fortelle om at vi som er homofile er mongo, ekle, stygge. Ja, da skal jeg si at det frister å gå på byen igjen, og være sosial med andre skeive. Er det rart at jeg “graver” meg ned her hjemme hos meg selv, og holder meg mest mulig alene?

Hva er det som er så vanskelig med å godta andre som ikke er akkurat lik som en selv? Hva er det som er så vanskelig å holde enkelte av sine tanker inne i hodet sitt, i stedet for å skrike det ut til ukjente personer? Hva er det med oss homofile som er så skremmende for andre? Ser vi skumle ut? Har vi horn i panna? WHAT?